Det er tirsdag, og jeg har én oppgave som betyr noe denne uka: en refaktorering jeg har skjøvet foran meg i tre uker. I stedet har jeg ryddet innboksen, oppdatert alle avhengigheter i et sideprosjekt og lest to lange tråder om tastaturbrytere. Alt dette føles produktivt. Ingenting av det er det jeg skulle gjøre.
Det finnes et ord for dette: prokrastinering, altså å utsette noe du har bestemt deg for å gjøre, selv om du vet at utsettelsen gjør det verre. Jeg har gjort det i hele arbeidslivet. Dette innlegget er et forsøk på å forstå hvorfor, og å samle det som faktisk har hjulpet.
Prokrastinering er sjelden latskap
Lenge trodde jeg at prokrastinering var et disiplinproblem. Hvis jeg bare tok meg sammen, ville det løse seg. Forskningen peker et annet sted.
Piers Steel ved University of Calgary gikk i 2007 gjennom nesten 700 sammenhenger fra studier av utsettelse. De sterkeste forklaringene var hvor ubehagelig oppgaven føles, hvor langt unna belønningen ligger, hvor sikker du er på at du får det til, og hvor lett du lar deg avlede. Trekk som ofte får skylda, som opprørskhet og nevrotisisme, hadde bare svak sammenheng.
Det traff meg. Refaktoreringen er ubehagelig fordi jeg ikke vet hvor den ender. Gevinsten kommer om måneder. Og jeg er ikke helt sikker på at jeg forstår den gamle koden godt nok. Tre av fire bokser krysset av.
Det handler om følelsen rundt oppgaven
Psykologen Fuschia Sirois beskriver utsettelse som en måte å regulere humøret på. Når en oppgave vekker ubehag, kjedsomhet, usikkerhet eller frykt for å gjøre det dårlig, gir utsettelsen en rask lettelse. Lettelsen er ekte, men den varer bare til neste gang du tenker på oppgaven.
Det forklarer hvorfor jeg aldri prokrastinerer ved å gjøre ingenting. Jeg gjør noe annet som føles litt bedre. Å oppdatere avhengigheter gir en liten seier. Refaktoreringen gir bare uklarhet.
Sirois peker også på at stress øker risikoen. Når hodet allerede er belastet, tåler vi mindre ubehag, og den enkleste utveien blir mer fristende. Det stemmer med min erfaring: de verste utsettelsesukene mine har vært de travleste.
Hvorfor utviklere er ekstra utsatt
Noen sider ved jobben vår gjør fellen dypere.
Det er alltid noe nyttig å gjøre i stedet. En test som kan skrives, en advarsel som kan fikses, en byggetid som kan kortes ned. Unnvikelsen ser ut som arbeid, også for oss selv.
Store oppgaver er ofte uklare i starten. Du vet ikke hvor du skal begynne før du har begynt, og det er nettopp den uklarheten hjernen vil slippe.
Og verktøyene våre er laget for å avbryte. Som jeg skrev i innlegget om hva som skjer når du slutter å multitaske, koster hvert bytte mer enn vi tror. Prokrastinering er ofte bare en kjede av små bytter bort fra det som er vanskelig.
Fem grep mot prokrastinering som har hjulpet meg
Ingen av disse er nye. Det de har til felles, er at de angriper årsakene over i stedet for å kreve mer viljestyrke.
1. Gjør starten mindre ubehagelig
Jeg skriver ikke lenger «refaktorere betalingsmodulen» på lista. Jeg skriver «åpne filen og skriv tre setninger om hva som er galt». Det første steget skal være så lite at det er flaut å la være.
2. Hent belønningen nærmere
Når gevinsten ligger måneder frem, mister den kraft. Jeg deler opp arbeidet slik at noe blir ferdig samme dag: en commit, en test som går grønt, et notat jeg kan vise noen.
3. Bestem tidspunktet på forhånd
«Jeg gjør det i morgen» virker sjelden. «I morgen klokka ni, før jeg åpner e-post» virker oftere. Jeg legger de tunge oppgavene som faste blokker i kalenderen, en metode som kalles tidsblokkering (time blocking). Da slipper jeg å vurdere på nytt hver morgen om dette er dagen.
4. Fjern det enkleste alternativet
Hvis Slack er åpent, vinner Slack. I de første 90 minuttene av dagen er alt annet enn oppgaven lukket. Det er samme grep som jeg beskrev i innlegget om dyp konsentrasjon og rytme, og det fungerer like godt mot utsettelse som mot avbrudd.
5. Tilgi deg selv for i går
Dette overrasket meg mest. Når jeg kjente på skam etter en uke med utsettelser, ble oppgaven enda tyngre å ta fatt på, og sirkelen ble sterkere. Det har hjulpet å behandle en dårlig uke som data. Hva gjorde oppgaven tung? Hva kan gjøres mindre?
Når AI gjør det lett å late som
Det siste året har jeg lagt merke til en ny variant. Å be en AI-assistent om et utkast føles som å begynne. Noen ganger er det det. Andre ganger er det en elegant måte å slippe å tenke selv. Jeg skrev mer om det i innlegget om hva jeg vinner og mister når AI-en skriver førsteutkastet.
Når det er mer enn en vane
For de fleste er prokrastinering en vane som kan justeres. Hvis utsettelsene over lang tid går ut over søvn, jobb eller helse, eller henger sammen med vedvarende uro eller nedstemthet, er det verdt å snakke med fastlegen eller en psykolog. Det er å ta problemet på alvor.
Prøv én ting i morgen
Velg oppgaven du har skjøvet lengst foran deg. Skriv ned det minste mulige første steget, og bestem nøyaktig når du skal ta det. Ikke hele oppgaven. Bare starten.
Refaktoreringen min ble forresten ferdig. Det tok fire dager. Jeg hadde brukt tre uker på å la være.
Les også:
→ Hva skjer i hjernen din når du slutter å multitaske
→ Dyp konsentrasjon og rytme, en utviklers beste verktøy
→ Hva jeg vinner og hva jeg mister når AI-en skriver førsteutkastet
→ Hvorfor jeg ikke lenger leser Hacker News etter kl. 20
Kilder
Steel P. The nature of procrastination: a meta-analytic and theoretical review of quintessential self-regulatory failure. Psychological Bulletin. 2007;133(1):65-94. doi:10.1037/0033-2909.133.1.65
Sirois FM. Procrastination and Stress: A Conceptual Review of Why Context Matters. International Journal of Environmental Research and Public Health. 2023;20(6):5031. doi:10.3390/ijerph20065031
Zhang S, Liu P, Feng T. To do it now or later: The cognitive mechanisms and neural substrates underlying procrastination. WIREs Cognitive Science. 2019;10(4):e1492. doi:10.1002/wcs.1492
