Av: Redaksjonen | gexp.no
Når lyden av CPU-en forsvinner
Av og til er jeg avkoblet fra data, fra alt som har en strømkilde. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil høre hva som blir igjen når alt er stille.
Når viftene stopper å surre og skjermen blir mørk, begynner noe annet. Det er merkelig hvordan stillheten kan føles som en dør som åpner seg – inn til et rom som alltid har vært der, men som ofte blir overdøvet av digital støy.
Når maskinene sover, hører jeg meg selv tydeligere. Det er ikke alltid en klok, indre stemme, men mer som et stille signal jeg har glemt å lytte til. Noe lavmælt, men ekte.
Stillhet som prosess
Vi snakker ofte om prosessering, av data, signaler, tekst. Men mennesker prosesserer også. Og vi trenger lav båndbredde for å gjøre det.
I fraværet av innputt begynner systemet mitt å sortere. Ikke nødvendigvis ryddig, men spontant. Minnene kommer i uventede rekkefølger. Følelser dukker opp uten kontekst. Tanker jeg har skjøvet vekk, får fotfeste. Refleksjoner kommer.
Stillhet er ikke tomhet. Stillhet er kapasitet. Et rom som kan fylles.Det er i mellomrommene noe skjer. Når vi ikke forsøker å gjøre alt samtidig, men lar ting komme til overflaten i sitt eget tempo. Hjernen, kroppen, sansene, de har sitt eget språk, og det krever rett og slett plass for å bli hørt. Som National Institute of Mental Health beskriver det, har hjernen behov for pauser for å fremme kognitiv helse, restitusjon og emosjonell regulering.
Hva jeg tenker på i stillhet
Stillheten bringer med seg en annen type bevissthet. Ikke nødvendigvis dypere, men langsommere.
Og det gjør en forskjell.
Her er noen av tingene jeg ofte tenker på når alt er slått av:
-
At det er lett å leve i andres tempo
Mange av valgene mine blir gjort i fart. I respons. Jeg følger strømmen, notifikasjonene, impulsene. Når jeg kobler fra, merker jeg hvor mye av hverdagen min er preget av rytmer jeg ikke selv har valgt. -
At mange av tingene jeg “må gjøre” bare var forslag
Kalenderen min er full av ting som virket nødvendige da jeg sa ja. Men i stillheten spør jeg meg selv: «Må jeg virkelig dette?» Svaret er ofte nei. Kanskje «burde», kanskje «kunne», men sjelden «må». -
At koden kan vente, men livet ikke alltid gjør det
Oppgaver, bugs, deadlines – de står i kø. Men et barns latter, en samtale med en venn, følelsen av vind mot huden, det er ferskvarer. Livet har ikke alltid en «lagre og lukk»-knapp. -
At selv maskiner trenger hvile, bare sjekk temperaturen
Alt utstyr har sine grenser. Det overopphetes, det treges, det feiler. Vi mennesker også. Og mens vi ofte ser på maskinens ytelse med respekt, ignorerer vi våre egne behov for nedetid. Stillhet minner meg på at restitusjon er en funksjon og ikke en luksus.
Det handler ikke om balanse – men om pauser
Jeg tror ikke på perfekt balanse. Ikke den typen som måles i apper eller skrives inn i livsstilsbøker.
Jeg tror på bevisste pauser. Ikke som reaksjon på overbelastning, men som en vane.
En pause er ikke et nederlag. Det er en handling av styring.
Det er å si: «Jeg bestemmer rytmen nå.»
Og det trenger ikke være dramatisk. Noen minutter uten skjerm. En tur uten mål.
En time hvor mobilen er i flymodus og tankene får fly fritt.
Stillheten har blitt et slags vedlikehold for meg. Ikke alltid behagelig, men alltid nødvendig.
Akkurat som å rense en harddisk, trenger også jeg rom for å nullstille.
Kanskje er det derfor jeg skriver dette nå. For å minne deg , og meg, på at det finnes noe verdifullt bak det digitale teppet. Noe som ikke krever likes eller ladekabel. Bare oppmerksomhet.
Neste gang du slår av alt: lytt.
Ikke nødvendigvis etter svar, men etter deg selv.
→ Det jeg lærte av å bygge et operativsystem for meg selv
→ Hvorfor jeg ikke lenger leser Hacker News etter kl. 20
